Selvkritikk: Den nådeløse indre kritikeren
Selvkritikk: Den nådeløse indre kritikeren
Hvem har ikke opplevd å være målskive for den intense indre stemmen i hodet som bombarderer oss med selvkritikk. Den er mester i å finne våre mest sårbare punkter, og med sylskarp presisjon retter den angrepene dit det gjør mest vondt. Det kan virke som den er helt blottet for empati, og å kunne, i det minste noen ganger, la «nåde gå for rett». Den legger merke til enhver svakhet, og hva som kan virke som begåtte feil. Intet som kan tolkes i negativ favør går upåaktet hen.
Resultatet av den indre kritikerens nitidige arbeid er følelsen av å være mislykket, være mindre verdifull enn andre, ikke bli satt pris på eller være elsket, og ikke å høre til. Kort sagt ikke være god nok. Selvtilliten blir angrepet fra alle vinkler og kanter, og det skal godt gjøres å holde et objektivt standpunkt om hvem og hva vi er. Kritikeren benytter det hemmelige våpenet skam, noe det er veldig vanskelig å beskytte seg mot.
Bli venn med den indre kritikeren
Internal Family Systems (IFS) har en helt unik måte å nærme seg den indre kritikeren på. Siden denne delen er så ubehagelig å være utsatt for, er den vant til at det blir forsøkt på alle mulige måter å bli kvitt den. Tenke positivt, meditere, medikamenter, alkohol, hard fysisk trening. Men det meste preller av denne motstandsdyktige stemmen.
Det som står igjen, men som sjeldent blir prøvet, er å bli venn med den indre kritikeren, og høre hva den har å fortelle. Spørre hvorfor den holder på med den endeløse selvkritikken av hvem vi er og hva vi gjør. Richard Schwartz, grunnleggeren av IFS, oppdaget i sitt arbeide med klienter, at hvis denne delen ble møtt med vennlighet og forståelse, så ble det tydelig at intensjonen med selvkritikken var godt ment, selv om virkningen var nedbrytende.
Kritikk i barndommen blir senere til selvkritikk
Den indre kritikeren er et internalisert ekko av stemmen til mennesker som har vært verbalt overgripende, spesielt i oppveksten. Kritikk utenifra blir senere til selvkritikk. De fleste vil vel undre seg over hvordan et slikt negativt ekko kan ville oss noe godt. Men hvis vi er villige til å møte denne delen med åpenhet og interesse så vil den vise hva det er som skjuler seg under overflaten.
At den jobber hardt og utholdende for å få oss til å oppføre oss «riktig», være perfekte, ikke snuble og gjøre feil slik at vi kan bli angrepet, latterliggjorte og stengt ute fra sosiale fellesskap. Den tenker at hvis den bare kjefter nok så vil den hindre oss i å rote det til for oss selv, og å rive opp i gamle sår. På denne måten prøver den å beskytte oss mot å bli avvist, skuffet og fortvilet. Den vil for enhver pris forhindre at vi på nytt skal føle oss overveldet og hjelpeløse.
Beskyttere som portvoktere
I IFS blir delene av sinnet inndelt i to kategorier, beskyttere (protectors) og forviste (exiles). Den indre kritikeren tilhører kategorien beskyttere. Bakenfor hver beskytter vil det alltid befinne seg et forvist, såret barn.
Når barn er utsatt for overveldende hendelser vil det ile til en eller flere beskyttende deler som vil sørge for at barnet fungerer, og ikke blir fullstendig satt ut. De skremmende følelsene må bli forvist ned i underbevisstheten, og beskytteren inntar rollen som portvokter. For den indre kritikeren vil jobben bestå i å forhindre oss i å gjøre noe som helst som kunne trigge de forviste følelsene til det indre banet.
Barnet må bli sett, følt og helet
Den rasjonelle, fornuftige delen i oss vil kanskje protestere på denne forklaringen, og si at nå er vi voksne, og ikke hjelpeløse og sårbare lenger som den gangen for lenge siden. Men siden den indre kritikeren er frosset fast i den tiden da de traumatiske hendelsene skjedde, er den ikke åpen for sunn fornuft. Den trenger tid, oppmerksomhet og forståelse for å tørre å gi slipp på forsvarsposisjonen, og gi tilgang til det sårede barnet. Først da kan de underliggende sårene, som den har brukt så mye energi på at ikke skal bli trigget, bli sett, følt og helet. Den negative selvkritikken kan endelig opphøre.
