Korona årene og “The Dark Night of the Soul”
Korona årene og “The Dark Night of the Soul”
Korona året 2021 er på hell, og vi befinner oss i den mørkeste tiden av året. Men sola har snudd, og for hver dag blir det litt lysere. Mange av oss har opplevd koronavirus pandemien som «The Dark Night of the Soul» / «Sjelens mørke natt», en tid som føles meningsløs, tom og fylt av ensomhet. Som om den har utløst et indre mørke, og ribbet livet for innhold.
Det kan være en trøst å vite at slike perioder i livet er noe vi alle opplever, og at det er en del av vår utvikling som mennesker. I vårt samfunn er det skam belagt å vise at vi er inne i et mørke, det blir ofte sett på som et resultat av å ha feilet, ikke være vellykket og mestre livet. Den digitale verden skaper et glansbilde av hvordan livene våre bør se ut som de fleste ikke klarer å leve opp til. Spesielt merkbart er dette i julen. Da kan det føles godt å kunne skyve glansbildet til side, og komme i kontakt med noe som er fylt med mer virkelig liv.
Ytre hendelser som korona viruset kan føre til ensomhet og tomhet
«Sjelens mørke natt» er en viktig og nødvendig del av vår livsreise. Den kan komme når du minst venter det, ofte utløst av ytre hendelser som tap, forandringer, sykdom, ulykker og helt uventede situasjoner som en pandemi og ensomheten den medfører. Felles for alt dette som hender i det ytre er at det kan pirke bort i sjelens dypere lag, og utløse prosesser som graver fram uintegrerte, beskyttede områder i livet som er modne for bearbeidelse, og som trenger å bli fornyet. Det er smertefullt og krevende, men nødvendig for å holde oss levende og mottagelige.
Begrepet «The Dark Night of the Soul” har sin opprinnelse helt tilbake til middelalderen. John of the Cross, en spansk, kristen mystiker og poet, skrev et dikt som skildrer en spirituell krise på reisen mot union med Gud. Diktet er blitt en måte å tolke opphold i underverdenen på, ikke bare for kristne.
Mørke før lyset
Jonas reise i hvalbuken er en lignelse fra Bibelen som også anskueliggjør den mørke mellomstasjonen før han blir spyttet ut i lyset igjen. Jonas blir bedt av Gud om å reise til byen Ninive for å be folket der om å omvende seg. Men Jonas vil ikke dette så han reiser med et skip i en helt annen retning. Da det blåser opp til storm ber han sjømennene kaste han til havs for å redde skipet.
Han gjør dette fordi han vet at det er Guds straff fordi han har flyktet. Gud sender en hval som redder han, og Jonas oppholder seg tre dager og netter i hvalbuken. Han lider, ber og omvender seg. Da spytter hvalen han ut på tørr grunn, og han reiser til Ninive og omvender folket der.
Ingen går frivillig inn i en eksistensiell krise. Vi gjør som Jonas, prøver å reise i en helt annen retning. Men noe, som ligger utenfor vår bevissthet, kaster oss ut på åpent hav, og der møter vi det som blir vår form for hval buk. Det vi møter på reisen vil innholdsmessig være veldig individuelt, og lengden og intensiteten vil variere. Det kan innebære angst, søvnløshet, ensomhet, mangel på appetitt, depresjon, smerter i kroppen, mangel av perspektiv og håp for fremtiden, og tap av tro på Gud og menneskene. For alle vil det være et nakent møte med oss selv.
Trøsten er at før eller siden blir vi, slik Jonas ble det, spyttet ut på trygg grunn. Det er en beroligelse i seg selv at dette er en naturlig del av vår utvikling som mennesker. Til alle tider og i alle verdenshjørner har mennesker erfart å gå igjennom en «Sjelens mørke natt», og kommet ut igjen renset for gammelt slagg, og med nye perspektiver på livet.
